Alle barn har rett til et eget hjem

Vi gir helt forlatte barn et nytt hjem med ny mor, nye søsken og en helt ny fremtid.

Dessverre er det fortsatt slik at en del barn blir forlatt etter fødsel eller i sine tidlige barneår. Noen ganger bevisst av foresatte som ikke evner å ta seg av dem, andre ganger dør mor etter fødsel og øvrig familie er ukjent. Det høres kanskje utrolig ut for oss i Norge, men det hender desverre en hel rekke småbarn i land som f.eks. Tanzania.

Tanzania har lenge vært restriktive med adopsjon – tiltross for at de anser dette som det mest ideelle for forlatte barn. Det har vist seg at adoptivbarn ofte har blitt behandlet som annenrangs barn i de familier de har kommet til. Dette har ført til at de få og store barnehjemsinstitusjonene i landet overfylles – og selv om barna får mat, klær og en seng å sove i – får de ikke oppleve den nærhet, omsorg og trygghet det kan være å vokse opp i en egen familie.

TaNo Trust samarbeider derfor med Moyo Mmoja Trust om drift og utvikling av omsorgsfulle familiehjem for helt forlatte barn. Sammen utvikler vi små og lokalt tilpassede familiehushold hvor barn uten kjent familie og slekt vokser opp som en familie med nye mødre, søsken og ansvarsfulle mannspersoner.

Siden disse barna ikke har det tradisjonelle sikkerhetsnettet som familie og slekt ellers er i Tanzania, legger vi stor vekt på å gi dem en best mulig ny start på livet. Vi har valgt å legge standarden relativt høyt for disse barna, med felles ønske om at de også utvikler seg til en ressurs for Tanzania. Vi legger derfor opp til at barna ikke skal skille seg ut og stigmatiseres i sitt nærmiljø, men være en naturlig og positiv del av dette.

De vanligste grunnene for å ende opp som et forlatt barn i Tanzania er når mor (og eventuelt far om kjent) dør – og øvrig familie ikke er kjent, ikke gjør seg til kjenne eller rett og slett ser seg nødt til å frasi seg alt ansvar. En ikke helt uvanlig situasjon er også å bevisst forlate barn på offentlige steder, som for eksempel Dar es Salaams store sentralbusstasjon. I disse tilfellene har ofte foresatte kommet med barna til storbyen med buss fra landsbygda eller andre mindre byer. Ved å forlate barn på steder som dette regner man med at det alltids vil være noen som vil ta seg av ungene og forhåpentligvis bringe dem videre til de lokale myndighetene – som igjen vil ta affære. Myndighetene har derimot ingen ressurser til selv å ta seg av forlatte barn, og de ønsker heller ikke på noen måte å legge til rette for en legitim måte for foresatte å forlate sine barn på. Av den grunn er det kun én statlig drevet barnehjemsinstitusjon i Dar es Salaam. Det eneste myndighetenes sosialarbeidere da kan gjøre er å sende barna videre til private institusjoner. Vår erfaring er at disse er av vekslende og ofte svært lav standard, men likevel med ansatte som prøver så godt de kan å legge tilrette for en etter forholdene god omsorg for barna.